En gang hadde vi en vikar i fysikk-kjemi og som i alle skoletimer vi har startet vi med oppropet. Han leste seg nedover lista med franske navn og et par norske i mellom. Plutselig stoppet han opp. Jeg visste at han var kommet til mitt navn, så jeg bare rakk opp handa og sa, ”Oui!” (eller ”ja” om du vil). Navnet mitt var rett og slett bare for skummelt til å prøve seg på. Han spurte hvordan man uttalte det og jeg svarte høyt og tydelig ”Silje”, som enhver nordmann ville sagt det. Da så han bare stivt foran seg og sa ”D’accord” (altså ”ok”).
Dette var vel et ekstremt eksempel på en franskmann som sliter med norske navn, men jeg kan vel si at jeg navnet mitt blir uttalt på mange forskjellige måter. Her er noen av eksempler: Siljø, Silja/Silya, Silsj, Silch, Silyeah. Administrasjonen på internatet har klart å skrive navnet mitt helt fullstendig feil, det betyr at alle surveillantene (eller overvåkerne som vi kaller dem av og til) tror at jeg heter Silve. Vertsfamilien min mener problematikken ligger i e-lyden i navnet mitt som visstnok ligger mellom a og ø. Da jeg prøvde å forklare at det er den samme e-lyden som i det engelske ordet ”yes” som vi alle kjenner så godt, syntes den ene av de fem vertsbrødrene mine at Silyes var et godt alternativ.
Som overskriften min sier, ”Kjært barn har mange navn” og når man er utlending i et annet land synes jeg det er helt greit. 
Utsikt fra vertsfamilien min sitt sommerhus
Snakkas!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar