I høst hadde jeg aldri trodd at jeg skulle kunne så mye fransk som jeg kan nå. Man kan vel si at det har krevd sitt, men med tanke på at jeg ha samtaler med folk på 3 forskjellige språk, så er det verdt det. Det er ikke bare med tanke på språk at dette treårige oppholdet her nede er verdt det, men også mennesker man blir kjent med (både norske og franske) og opplevelser man har, gjør at skolearbeidet, og hjemlengselen som av og til har lurt seg frampå, er verdt det. Det å reise fra foreldrene sine til et annet land for 3 år når man er 16 år høres kanskje helt utrolig ut. Hvem gjør det liksom? Men, i det samfunnet vi lever i idag kan man snakke med venner og familie når som helst på skype, facebook, telefon eller andre kommunikasjonsmidler. Det gjør selvfølgelig alt mye lettere.
En ting jeg aldri hadde trodd skulle komme til å skje, var at skolen her i Frankrike skulle bli hverdag, at hverdagen skulle bli det som er en del av livet mitt og at Frankrike skulle bli som et hjem. Om noen hadde spurt meg hvilket land jeg aller helst ville bodd i, ville jeg verken svart Norge eller Frankrike. For når jeg er i Frankrike lengter jeg til familie, venner og norske ting, mat også videre, men når jeg er i Norge savner jeg hverdagen, vertsfamilien min og livet her nede i Frankrike. Jeg har bare vært her siden september, og jeg kommer kanskje til å bli lei av Frankrike i løpet av de to neste årene. Men, jeg tror at dette oppholdet alt i alt kommer til å være gode minner til trass for at det er vanskelig, ikke bare av og til, men ganske ofte.
 |
| Hjemme i jula |
Det var noen tanker for i dag.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar